Den nye feminismen

2014 har vært et år i feminismens navn. I går var jeg på debatt på Voksenåsen, sammen med Gudrun Schyman, Marta Breen, Mani Hussaini og Heidi Nordby Lunde, og da var det flere av innlederne som var inne på det. I 2014 fikk vi historisk store 8. mars-tog, og forslaget om reservasjonsretten ble trukket tilbake. Vi ser at stadig flere unge kvinner lager feministiske blogger, og mange reiste fra hele Norden til feminismekonferansen i Malmø i juni. I Sverige har FI gjort stor framgang. Det har vært fantastisk å få lov til å være en del av denne bevegelsen i Norge. Jeg håper den feministiske våren fortsetter langt inn i 2015 og årene etter det. Skal vi klare det, må vi sørge for at kvinnebevegelsen fortsatt kan vokse. Dessverre har kvinnebevegelsen i mange år fått for lite ressurser til å kunne bygge seg opp til sterke organisasjoner. Dette gjør at det er få steder, utenom partipolitikken, der nye feminister kan organisere seg. Det er vanskelig for organisasjonene på feltet å delta i høringer i Stortinget på dagtid, fordi mesteparten av arbeidet er frivillig drevet. Sammenligner man for eksempel med miljøbevegelsen, er det store kontraster i hvor stor kapasitet man har til å drive politisk påvirkningsarbeid. Regjeringen kutter i sitt budsjett bevilgningene til kvinnebevegelsen. Civita foreslår å svekke Likestillings- og diskrimineringsombudet. Vi foreslår heller å øke støtten til kvinnebevegelsen med fem millioner. Vi kaller det 5 for feminisme. I tillegg støtter vi arbeidet flere organisasjoner har gjort med å gå sammen for å stifte en egen kvinnelobby og styrker Likestillings- og diskrimineringsombudet. Mari Teigen viste i sin presentasjon på Voksenåsen i går hvor stor avstand det er mellom dagens folkevalgte og folket i synet på likestilling.  At det kan være så stor forskjell mellom politikken folk vil ha, og holdningene til mange av de folkevalgte, viser også at vi må ta grep for å styrke likestillingsarbeidet i Norge. Da er kvinnebevegelsen en nøkkel. Gudrun Schyman etterlyste et nytt feministisk parti i Norge, som FI i Sverige. Min ambisjon er å utvikle SV som feministisk parti, og jeg har naturlig nok mer tro på det. Jeg lar meg, som jeg har blogget om før, inspirere av Schyman. Men vårt prosjekt skiller seg fra FI på noen viktige punkter. Schyman mener venstresidens klassetenkning står i veien for feminismen. Jeg mener tvert imot. For det første er klassesamfunnet en realitet, som en progressiv politisk bevegelse ikke kan se bort fra.  Som sosialister er vi dessuten opptatt av maktstrukturer, og den skjeve fordelingen av makt og penger som preger klassesamfunnet. Det gjør at venstresiden lettere får øye på strukturene som fører til urettferdig fordeling også mellom menn og kvinner, en kjønnsmakt høyresiden som regel er blind for. Sosial utjevning og vilje til å styre arbeidsliv og markedskrefter er dessuten ikke bare forutsetninger for å bekjempe klasseskiller, etter mitt syn er det også helt avgjørende for å utjevne forskjellene i makt og økonomi mellom kvinner og menn. Det betyr ikke at sosialisme skaper likestilling.  Også venstresiden har ofte nedprioritert kvinners krav og likestillingsspørsmål når den har hatt makt. Det er derfor det er så viktig å erkjenne at feminismen er en egen bevegelse, en egen politisk tradisjon. Den er ikke noe underbruk av venstresiden eller sosialismen. Feminisme er en frihetsideologi, som handler om å bryte ned alle de synlige og usynlige strukturene som diskriminerer kvinner. Den handler om å gi hver og en av oss muligheten til å leve frie liv, uavhengig av de trange rammene tradisjonelle kjønnsroller setter for oss. Det er denne erkjennelsen som har gjort at jeg har vært tydelig på at det moderne SV skal ha tre likestilte ideologiske søyler – det røde, det grønne og det feministiske. Og det er kombinasjonen av de tre som gjør vårt prosjekt unikt i norsk politikk. Jeg mener de tre trenger hverandre, fordi både det sosialt rettferdige, det likestilte og det bærekraftige samfunnet er avhengige av så mange av de samme politiske løsningene. Gårsdagens debatt var et av mange tegn på at noe er i gjære, en ny offensiv for likestilling og frigjøring. Tar vi de riktige valgene nå, kan det bli en lang feministisk vår i Norge. Foto: Core